Folk skades av ECT 16/01/2012
I en tidligere post kom jeg i skade for å si at vi skulle se til Sverige. Etter å ha fått litt mer informasjon utover den offisielle, er jeg ikke like sikker lenger. Nettstedet www.elchocker.se. som gjennom mange år har jobbet med dette temaet, har en litt mindre rosenrød fremstilling enn de svenske helsemyndighetene. Folk som har blitt utsatt for ECT, både pårørende og pasienter, har fått si hvordan de har opplevd behandlingen:
Se flere av disse fryktelige historiene her. 3 Comments Når skaden først har skjedd... 10/01/2012
 Man kan dessverre ikke regne med mye støtte fra behandlere hvis du mener å ha bi- eller ettervirkninger av ECT. De vil hevde at det er helt normalt å kjenne på disse symptomene, og at de er forårsaket av den underliggende diagnosen. Jeg vil anta at de fleste får et tilbud om samtaleterapi i en eller annen form i fortsettelsen av ECT. Disse samtalene vil nok være fokusert på å bedre den opprinnelige diagnosen heller enn å lage en aksept at noe gikk galt. Sannsynligvis vil man forsøke å overbevise pasienten om at han tar feil, og det blir svært lite snakk om hvordan man best kan leve med de problemene som oppsto. Neppe gunstig for å lære seg å leve med ettervirkningene. Hva kan man gjøre selv? I en irsk undersøkelse blir det ironisk nok foreslått av kognitiv terapi kan være nyttig i rehabilitering av ECT-skadde med kognitiv svikt. Nytteverdien vil vel være avhengig av hvor berørt man har blitt, og om det finnes en felles forståelse og aksept av hva problemene bunner i. Like fullt så anbefales altså dette som en måte å komme seg videre på. Jeg har hatt god nytte av samtaleterapi, men det passer nok ikke for alle. Trening har vist seg å fungere mot depresjon. Enten denne er utgangspunktet for ECT-behandlingen, eller resultatet av den. Det er ganske klare bevis for at fysisk aktivitet generelt,og kondisjonstrening spesielt, gir en lettelse i symptomene. For min del har nok dette vært det enkelttiltaket som har fungert best. Anbefales! Mer informasjon Det er også mye god informasjon å hente fra hvilken behandling som brukes når man på annet vis har fått redusert sin kognitive kapasitet. F eks. slag, ulykker etc. Jeg har blant annet funnet noen hefter som er utgitt av Sunnaas Sykehus (Takk for tipset Elin). Korte, enkle tekster uten mange medisinske uttrykk, som omhandler kognitiv svikt ut fra forskjellig ståsted:
Hvis du kjenner til andre steder med nyttig informasjon om dette emnet, så send meg gjerne et tips.  For ikke veldig lenge siden hadde samfunnet vårt et mye større behov for fysisk arbeidskraft. Industri, landbruk og fiske var lite automatisert, og hadde behov for store mengder arbeidskraft. Mye av denne arbeidskraften trengtes for å utføre maunelle oppgaver. Sveise, løfte, dra garn osv. Manuelle oppgaver krevde at man fysisk fungerte rimelig godt. Når noen på grunn av fysisk skade eller lyte ikke lenger kunne utføre et sånt manuelt arbeid, oppsto det et behov for hjelp. Hjelp i form av trygdeytelser for å sikre økonomisk trygghet, og hjelp i form av fysiske hjelpemidler. I dag er dette i stor grad sikret gjennom folketrygden, og ingen trenger i dag å stå utenfor arbeidslivet f eks hvis man har mistet førligheten i bena. Så langt så vel. Vi har fortsatt industri, landbruk og fiske. Det er også behov for manuelt arbeid, men i mye mindre grad enn før. Nå er vi helt avhengig av noe helt annet for å kunne fungere i jobbene våre. Vi er helt avhengig av hodene våre, og vi er helt avhengige av at hodene våre fungerer 100% som de skal. Det er mange her i landet som har lettere hjerneskader etter ulykker, fysisk sykdom, eller som meg, etter psykiatriens litt for lettvinte og lemfeldige bruk av strømførende redskaper. Mange av oss er tilsynelatende velfungerende, og har ingen synlige tegn på at noe er annerledes. Men inne i hodene kan det være noe mer problematisk. Glemsomhet, hukommelsesproblemer, lærevansker, konsentrasjonsproblemer, lav stressterskel, treg tankevirksomhet og redusert motorikk er i aller høyeste grad egenskaper man ikke vil ha i det "hodebaserte" samfunnet vi har i dag.
Det er i dag relativt enkelt å få "kompensert" en fysisk funksjonshemming. Veldig få er uenige i at det er en samfunnsoppgave å tilby rullestoler til folk som ikke kan gå, eller høreapparater til folk som ikke kan høre. Men er det like enkelt å få hjelp til utredning, rehabilitering, tilpasning av arbeidsforhold og til anskaffelse av hjelpemidler når skaden sitter i hodet og ikke er synlig? Hva tror du? Tilbakemeldinger... 03/01/2012
Mye alvor på disse sidene. Og selv om jeg de siste ukene har fått høre noen tragiske historier, er det noen dager som er lettere. Spesielt når jeg får tilbakemeldinger som den nedenfor :) Håper virkelig du har mot til å holde bloggen gående, og det er fint å se at du også lider av en god porsjon galgenhumor. Tror det er helt nødvendig for å overleve:-) Ønsker deg masse lykke til framover. Er ofte innom og ser om det har kommet noe nytt:-) Hilsen MH Jeg lover at jeg skal fortsette å gjøre mitt beste! Noen ting er allerede skrevet... 31/12/2011
 Noen ganger kommer man over en tekst som treffer veldig godt. Styrkedråper fra Ground Zero fra Maria Gjerpes blogg er en slik. Skulle ønske jeg kunne sagt: Det var som jeg skulle skrevet det selv. Men faktum er at dette er så mye, mye bedre. Godt nytt år alle sammen. :-) Birger - Rimelig sikkert og vel tolerert 30/12/2011
 Dette er konklusjonen i en norsk undersøkelse basert på pasientopplysninger fra Dikemark. Grunnlaget for å konkludere slik er blant annet dette: Ved 123 av 241 serier med ECT ble det meldt om bivirkninger. Hos 5 personer ble det meldt om alvorlige bivirkninger. 61 av 141 personer viste tegn til forbedring etter ECT. Javel nei. I over 50 % av tilfellene blir det altså rapportert om bivirkninger. Hos 5 personer ble det meldt om alvorlige bivirkninger. (Mulig kompresjonsfraktur, lårhalsfraktur, reoperasjon etter hoftebrudd, brukket tann, kvalme, forbigående økte leverenzymverdier og forbigående hypomani er til informasjon IKKE definert som alvorlig(!)) 43 % av pasientene viste tegn til bedring. Altså: Over halvparten av behandlingene medførte bivirkninger. Bare 43 % viste tegn til forbedring. Det betyr at 31 personer Ikke har hatt noen effekt av behandlingen, men bare opplevd bivirkninger. Over 20 % har bare opplevd bivirkninger. Min konklusjon: At 1 av 5 personer som mottar ECT går rundt med bivirkninger uten å ha opplevd forbedring er etter min oppfatning ikke rimelig sikkert og vel tolerert. Når det i tillegg viser seg at ECT bare har en kortvarig effekt, så blir jo disse tallene bare enda verre. Jeg påstår derfor at man kan si at ECT er en lite effektiv behandlingsmetode med store bivirkninger. Inntil noen begynner å måle hvor utstrakt bruken er, og hvor mange skadevirkninger som faktisk oppstår, kan heller ingen påstå at de vet noe annet. Kan vi lære noe av svenskene? 29/12/2011
 Her i landet finnes det ingen oversikt over utbredelsen av elektrosjokkbehandling (ECT). Altså:
Dette er nokså utrolig når resten av helsevesenet nærmest har kontroll på hvor mange plaster som går med i løpet av et år. Jeg tror ikke man hadde slått seg til ro med ikke å vite hvor mange hjertetransplantasjoner som blir foretatt pr år. Eller antall behandlede benbrudd, Eller hvor mange som blir innlagt med influensa. Eller egentlig: Hvilken som helst somatisk sykdom. Er det fordi psykisk sykdom er vanskeligere å tallfeste? Liker ikke den psykiatriske ekspertisen å bli kikket i kortene? Har man "dårligere" behandlingsresultater i psykisk helsevern enn i andre behandlingsinstitusjoner? Man kan jo diskutere i det vide og brede hvorfor det er sånn, men det er altså en kjensgjerning: Vi vet ikke hvor mange som får ECT i i Norge i løpet av et år. Det nærmeste vi kommer er en professor i Oslo som har talt opp hvor mange behandlinger han har gitt i årenes løp. Dette er publisert og brukes faktisk for å gi et inntrykk av at man kjenner hvor omfattende ECT-bruken er. Hva vet svenskene som ikke vi gjør? De vet i alle fall hvor mange som får ECT i de enkelte regionene. Dette gjøres ved at alle pasienter registreres med en egen pasientkode (anonymisering) i datasystemene. Her registreres også diagnoser etter de vanlige diagnosesystemene, og ikke minst, hvilken behandling som blir gitt. Forutsatt at også regionene har mulighet til å rapportere slike tall videre, har altså svenskene en komplett oversikt over hvor mange som blir behandlet med ECT. Fra et sånt register kan man etter hvert hente frem mye nyttig informasjon. Ikke bare hvor mange som får en bestemt type behandling, men også virkningen av den, og eventuelle skadevirkninger. Man kan også fange opp om det er forskjell på de forskjellige regionene, og om det brukes forskjellige metoder. Det er allerede publisert undersøkelser som delvis er basert på dette materialet, hvor man kan se at det er "kulturforskjeller" mellom de ulike sykehusene. De fleste bruker unilaterale ECT (begge elektroder på samme side av hodet) som hevdes å være den minst farlige metoden, mens andre fortsatt bruker bilateral ECT (Elektroder på hver side av hodet) som har vist seg å ha langt alvorligere bi- og ettervirkninger. Noen sykehus bruker "vedlikeholdsbehandling" med ECT, mens andre bruker medisin eller annen behandling. Man har altså med dette registeret avdekket at man får forskjellig behandling avhengig av hvor man bor hen i landet. Riktignok vil man få mye rar "forskning" på tall fra slike registre. I en nylig undersøkelse har man f eks bestemt seg for å måle hva tilbakefallsprosenten er ved bruk av ECT. Og det er jo prisverdig. Like prisverdig er det vel ikke når man ser hvilke kriterier man har lagt til grunn for å måle tilbakefall. De har talt opp hvor mange som igjen er innlagt (på samme sykehus) eller er døde på grunn av selvmord(!), etter henholdsvis 6 måneder, 1 år og 2 år. På grunnlag av dette har de kommet frem til at tilbakefallsprosenten er veldig høy, og at vedlikeholdsbehandling med ECT ikke har noen målbar effekt. Hva som hadde skjedd om de hadde fått med fler enn de mest ekstreme tilbakefallene kan man jo bare forestille seg. Dødeligheten i utvalget var forøvrig nokså høy, så hvis man hadde omregnet et antall av de som døde av somatiske sykdommer eller skader (les bilulykker og andre "uhell"), hadde nok selvmordprosenten vært høyere. Men det er ikke poenget her. Det som er poenget er at svenskene VET! Hvor lang tid skal det gå før VI vet hvor mange som mottar ECT? Hvor mange som blir behandlet med farlige eller mindre farlige metoder? Hvor mange som faktisk opplever bi- og ettervirkninger med sånn behandling? Vel. Helsedirektoratet har holdt på med å "danne seg en oversikt" siden 2006. Jeg ville vel ikke holdt pusten i spenning... Så ble det jul - igjen 24/12/2011
 Jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å formidle i dag. Jul ble det, enten man liker det eller ikke. Nå er det tid for å skyve de mer uspiselige og frastøtende sidene av denne høytiden så langt bak det lar seg gjøre, og heller nyte de mer konkret spiselige noen dager. Mange har det ikke like lett i slike høytider. Send en tanke til dem også. Hvis du sliter mer enn normalt, så har Mental Helses hjelpetelefon alltid åpent. Ring 116 123. God Jul alle sammen! 6 gode grunner til å velge ECT 18/12/2011
 Det har vært mye negativt fokus på ECT i det det siste. Det må ikke få overskygge fordelene. Her skal det jo, i motsetning til hos helsevesenet, leveres balansert informasjon om emnet. Dette, og den nokså utbredte oppfatningen om at man blir bra av å tenke positivt, har gjort av jeg i dag valgte den positive innfallsvinkelen. Vi skal derfor se på noen fortrinn jeg har fått takket være denne behandlingen. Spenning i hverdagen Det er jo ikke alle forunt å ha en spennende hverdag. Der må jeg få si at jeg har sjelden kjedelige dager. Bare en sånn ting som å finne igjen bilen etter å ha vært på kjøpesenteret kan jo sette farge på en ellers grå dag. Eller de avtalene som jeg av en eller annen mystisk grunn ikke har husket å registrere i kalenderen. Bestandig like spennende om noen ringer og spør om hvor det blir av meg. Dårlige minner Vi bærer vel alle med oss minner som vi gjerne kunne vært foruten. Jeg regner med at også jeg er en av dem. La gå at det røyk noen gode minner om kone, barn og venner, men man må jo være takknemlig for alle de dårlig som forsvant i samme slengen. Nye trivelige bekjentskaper Når man sliter litt med å plassere navn og fjes, oppstår det jo rett som det er morsomme situasjoner. Som når jeg har presentert meg opptil flere ganger for en å samme person. Det er sjelden pinlig mer enn en 2-3 ganger. Etter det, tar de aller fleste det sporty, og med godt humør. Nye kulturopplevelser At man ikke nødvendigvis husker hva man leser eller hører, åpner jo mange nye muligheter. Jeg har alltid satt pris på å lese en god bok, høre på musikk, oppleve en konsert. I bokhylla har jeg bøker som jeg nå kan få oppleve på nytt, og på nytt, og på nytt. Sunnhet Når man har litt problemer med å fokusere, vil man helst unngå situasjoner hvor det foregår flere ting samtidig. Å sitte rundt et bord på byen sammen med gode venner, kan fort bli en slitsom affære. Men i sånne sammenhenger hender det jo at det både blir røyka sigaretter og drukket vin, og det er visstnok ikke spesielt sunt. Så post-ECT må man sette pris på å ha blitt et sunnere menneske. Bedre økonomi Jeg får nesten tårer i øynene når jeg tenker på alle de pengene jeg sparer takket være ECT. Ikke trenger jeg å gå på byen med venner. Ikke trenger jeg å kjøpe nye bøker, musikk eller filmer, jeg klarer meg jo godt med de jeg allerede har. Pianoet trengte jeg jo ikke lenger og frigjorde mange penger da det ble solgt. Men akkurat denne gleden skal ikke ECT ha æren for helt alene. NAV skal også ha sin del, med sine rause ordninger for folk som er like heldige som meg. For ikke å snakke om så snille de er som tar ansvar og hjelper meg å trene hukommelsen ved å la meg fylle ut et skjema hver 14. dag. Æres den som æres bør. I trygge hender? 13/12/2011
 - Et av hovedmålene i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen ”I trygge hender” er å redusere forekomst av pasientskade. For å kunne vite om målet nås må forekomsten måles. Undersøkelser viser at kun mellom 5 og 20 % av pasientskader som er dokumentert i journal rapporteres av helsepersonell (2;3). Strukturert journalundersøkelse regnes som den beste fremgangsmåte for å kartlegge forekomst av pasientskade i sykehus (4). (Min understreking) Dette er tekst hentet fra Rapport for Nasjonal Journalundersøkelse med Global Trigger Tool 2010 Det er altså flere som mener at det er verdt å måle om det faktisk oppstår skader. Enten dette er etter ECT-eller annen behandling. Bra skritt på veien - kanskje... | Bloggerener en 46 år gammel mann som av og til har behov for å uttrykke noen tanker. Om forskjellige emner, men mest om manglende oversikt over bruk og misbruk av ECT. Om bevisst eller ubevisst tilbakehold av informasjon. Om hvor stor risikoen egentlig er når man takker ja til ECT, og at denne risikoen er mye, mye større enn vi blir gitt inntrykk av.
|
| eSjokk.no - Om elektrosjokkbehandling |
RSS Feed